På grensen til tvang.

På grensen til tvang

De to siste innleggene min har handlet om lovverket rundt samtykkekompetanse og tvang. Tvang til hva kan du kanskje spørre deg. Tvang til å måtte dusje, selv om det gjør vondt. Tvang til å svelge tabletter, selv om man selv føler det meningsløst. Tvang til å legge seg kl. 20 fordi ingen andre kan hjelpe deg hvis du vil se ferdig filmen du har startet på. Tvang til hjelp når pårørende syns du lukter vondt. De fleste brukere finner seg i det, selv om de faktisk ikke har noe annet valg. Når vi i hjemmesykepleien har 10 andre på listen som skal i seng, nei da kan du ikke nekte å komme deg i seng. Eller kan du? Alternativet er jo å sove i stolen. Men det får man nok ikke lov til, for stillingen blir feil, noe som kan føre til nedsatt helse. Du i seng.

Mange eldre ønsker ikke kveldstell. Men sjeldent har de noe valg. Man må vaske seg før man legger seg, må man ikke? Vi kan snu ordene, gjøre nei til ja, samtidig som du blir ledet mot badet. «Jeg orker ikke i kveld» kan du kanskje si. Men vi kan overtale deg til at du ikke trenger å gjøre noe som helst, bare sitte på do. «Du må stelle deg».

Er dette tvang?

Eller hjelp?

Når brukeren er i seng kan de tenke på dette, utslitt etter nok et raskt kveldstell. Hvem bestemte kveldsstellet? Hadde brukeren noe valg? Er ikke tvang en episode der noen andre gjør noe mot deg som du selv ikke ønsker? På den andre siden, hvor etisk riktig er det at brukeren dagen etter lukter både svette og urin, fordi brukeren selv pent sa nei til stell, både på kvelden og neste dag. Hva skjer hvis det i tillegg oppstår en urinveisinfeksjon på grunn av dårlig hygiene og mange timer med en bleie full av avføring og urin?

Etiske vurderinger kan vi kalle det på sykepleiespråket. Hva er rett, når er det rett og hva er galt, og når er det galt. Disse spørsmålene møter oss hele tiden. Helt sikkert dere som pårørende også.

 

Jeg har tenkt litt på dette med ulike grader for tvang. Jeg tenker mye på den psykologiske tvangen mange demente går igjennom hver dag, kanskje flere ganger om dagen. Jeg tenker på hvordan man så enkelt kan «lure» den demente damen til å gå inn på badet, for så å fortelle hvor fint det er å få vasket bena, før man tar dusjen og sakte dusjer hele dama. Selv om brukeren høflig sa nei, kanskje til og med ble opprørt over spørsmålet. «Jeg vil ikke dusje». Alikevel kan brukeren sitte i dusjen, og tro at hun får et deilig fotbad, før det utviklet seg til den dusjen hun for noen minutter siden sa hun ikke ønsket. Den demente brukeren husker kanskje ikke at det har gått måneder siden sist hun dusjet, men dette vet hjemmesykepleieren meget godt. Den demente brukeren kan kanskje nekte nå, men det er for sent. Det er jo allerede shampoo i håret, og den må vi vel vaske ut, kan pleieren kanskje si. Og vips, så var dama ren, faren for bakterievekst er minket, lukten av svette og urin er borte, men loven er brutt, med mindre brukeren ikke har samtykkekompetanse og tvangsvedtak på dusj. Jeg tenker ofte på dette med dusj av brukere som nekter. Noen ganger ser jeg på det som overgrep. Jeg prøver å sette meg inn i situasjonen, det å være bruker og nekte dusj, men alikevel måtte sitte naken foran en fremmed mann, som spyler meg ned. Grusomt, ikke sant?

 

Men det er ikke lov å tvinge noen. Når jeg sier dette tenker jeg på all den makten vi i helsetjenesten har. I loven står det Den som yter helsehjelp avgjør om pasienten mangler kompetanse til å samtykke etter annet ledd (Lov hentet fra lovdata.no – Lov om pasient- og brukerrettigheter.). I praksis kan dette bety at pleier den ene dagen ikke gir medisiner, fordi brukeren nekter. Pleieren kan mistenke at brukeren ikke har innsikt i egen situasjon, fordi brukeren nekter å ta medisiner som er viktig for å få et fysisk godt liv. Det jeg mener med fysisk godt liv er medisinens påvirkning på det fysiologiske i kroppen, og som kan føre til fysiologiske skader ved ikke å ta medisinen. For eksempel hvis en diabetiker nekter å ta insulin. Konsekvensen kan bli høyt blodsukker, som igjen kan føre til blindhet, sår som ikke vil gro (i verste fall amputasjon av lemmer), mye urinveisinfeksjoner, sopp i urinveiene og mye mer. Det kan da bli skrevet en beskrivelse av situasjonen, hvor det kommer frem at brukeren ikke har innsikt i egen situasjon, og ikke kan gjøre rede for egne valg. Beskrivelsen kan bli sendt til fastlegen, og fastlegen kan ta en vurdering. Det må avklares at det ikke ligger noe psykisk sykdom bak hendelsene. Hvis dette er klart, kan fastlegen signere for at brukeren ikke har samtykkekompetanse, og sette opp et tvangsvedtak på medisiner. Da har pleieren loven på sin side i det pleieren gir medisiner mot brukerens ønske dagen etter.

Jeg må ærlig innrømme at jeg aldri har opplevd at noen brukere i hjemmetjenesten har måtte ha tvangsvedtak på dusj eller stell. Det er flere ganger jeg har tenkt at det kunne vært aktuelt med tvang, men personlig syns jeg dette er vanskelig. En gang har jeg vært pleiern som sørget for at samtykkekompetansen ble borte for en bruker. Dette var i forbindelse med at bruker var så dårlig, at brukeren trengte tilsyn 24 timer i døgnet. Jeg følte selv som sykepleier at jeg ikke kunne ta ansvaret når brukeren var hjemme, fordi jeg mente det var for risikabelt. Risikoen gikk på alvorig helseskade. Selv nektet brukeren å dra hjemmenifra. Da jeg beskrev situasjoenen til fastlegen og fastlegen signerte på samtykkekompetanse papiret følte jeg meg forferdelig. På den ene siden visste jeg at helsen nå ville bli ivaretatt, men på den andre siden følte jeg at dette menneskets vilje til å ta valg over eget liv var borte. Mye av ansvaret for det videre livet til denne brukeren lå nå i hendene på helsevesenet og vergen til brukeren. Jeg vet at konsekvensen av å la brukeren få bo hjemme kunne bli katastrofal, men alikevel var denne avgjørelsen vanskelig, nettopp fordi man krysser noen linjer som man moralsk sett ikke skal krysse.

Den samme følelsen kan skje når du som pårørende føler deg utrygg på at mor eller far ikke lenger klarer å ta vare på seg selv. Du kan være engstelig for at mor eller far ikke klarer å vaske seg lenger, ikke tar de viktige medisinene, spiser lite eller ingenting, eller generelt er så dårlig at de må ha tilsyn av helsepersonell. Hva om mor eller far nekter hjelp da? Da kan det være vanskelig å være pårørende. Du kan ringe å sende en bekymringsmelding om situasjoenen, og vi kan komme på besøk. Men det hjelper lite om du som pårørende skal informere mor eller far om at hjemmesykepleien kommer, når mor eller far nekter. Konsekvensen av å høre etter og følge mor og fars ønske om ikke å få hjelp, kan i værste fall føre til en akutt sykehusinnleggelse. Jeg har hatt flere telefoner fra pårørende som fortvilt føler skyldfølelse for ikke å ha tvunget de til å få hjelp tidligere. Vi ser det i hjemmesykepleien også. Brukere som nekter mer hjelp, og som til slutt ender på et akutt sykehusbesøk i stedet. Noen ganger ser vi at det er det som må til, desverre, for at brukerene selv skal forstå at de trenger hjelp.

 

Hva er deres tanker rundt grensen til tvang? Hva er deres erfaringer om temaet?

 

 

You may also like...

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Du kan bruke disse HTML-kodene og -egenskapene: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <strike> <strong>