En erfaring om sorg

En erfaring om sorg

De færreste går igjennom livet uten en stor sorgopplevelse. Som sykepleier har jeg tatt del i noen sorgprosesser, men kun som støtte. Jeg ønsket å skrive et innlegg om «sorg», men fant raskt ut at dette er et vanskelig tema. Min kjære bestemor har hjulpet meg med dette, og har skrevet et innlegg om hvordan hun opplevde og kom igjennom sin store sorg. Vi håper begge at denne erfaringen kan komme til nytte hos andre som opplever stor sorg.

 

Helt til jeg var nesten 30år, var sorg bare et ord for meg. Noe som andre uheldige mennesker kunne oppleve, men som ikke angikk meg i større grad. Visst var det trist å miste sine besteforeldre, men som tenåring var sorgperioden min ganske kort. Det skjedde så mye annet og positivt i livet mitt da, at sorgen over bestefedre ble fortrengt, selv om jeg selvsagt hadde vært glad i dem.

Men så fikk jeg det desto hardere da min far plutselig fikk hjerteinfarkt og døde brått bare 54 år gammel. Vel hadde han hatt litt hjertetrøbbel før, men legene forsikret oss om at han var helt frisk igjen. Derfor kom dødsfallet veldig uventet på oss alle. Siden jeg var eldst, og attpåtil nærmeste nabo til mine foreldre, ble det til at det meste av organisering og praktiske gjøremål ble mitt ansvar. Min mor brøt helt sammen, og min søster som var bare 12 år hadde også behov for støtte. Jeg kan huske at jeg den første uka gikk på «autopilot» og var kald og rolig om dagen, mens jeg lå å gråt hele natten. Da var det godt å bli trøstet av mannen min. Han var alltid der for meg, sterk og trygg som en bauta.

Mange, mange år fulgte så på det jevne; Familie og venner hadde det bra, og vi snakket ofte om hvor heldige vi var, spesielt når vi hørte om andres sykdom og ulykker.

Men så begynte ting å forandre seg i livet mitt. Mannen min hadde i alle år hatt jernhelse. Han var ikke engang registrert som pasient i kommunen han hadde bodd siden 1960-åra, da han begynte å få gjentatte lungebetennelser i åra 2008-2010. Etter mange undersøkelser og teorier kom legene fram til at han hadde «forstørret brissel». En sjelden diagnose og en stor operasjon var nødvendig. Den gikk greit og vi gledet oss til at livet skulle «falle på plass». Det hadde jo vært noen år med usikkerhet og engstelse. Han måtte til kontroll hver måned det første året etter operasjonen, og på siste kontroll ble det plutselig oppdaget at han kun hadde 47% blod! Stort oppstyr ble det da vi fikk beskjed fra sykehuset at han måtte komme tilbake med en gang. Han ble innlagt og fikk påfyll av 3 poser blod alt første natta. Så fulgte måneder med usikkerhet igjen, før det ble fastslått at han hadde leukemi. Men det var en «snill» form for blodkreft, med gode prognoser forsikret legene, og vi ville jo veldig gjerne tro på det.

Vi klamret oss til håpet de neste par åra, gjennom cellegiftkurer med tilhørende bivirkninger, og etter hver hvert, blodoverføringer et par ganger i  uka. Ettersom cellegiften «spiste opp» immunforsvaret hans mer og mer, ble det oftere og oftere infeksjoner. Legene klarte hver gang å finne antibiotika som tok knekken på den, men da den andre «blodforgiftningen» på et halvt år inntraff var det ingenting de kunne gjøre lenger. Et døgn etter at jeg fikk den beskjeden sovna han inn uten å være kommet til bevissthet.

Jeg følte at jeg fikk sagt adjø, selv om han kanskje ikke hørte meg, og trakk meg så tilbake til et naborom som vi hadde fått tildelt. Der fikk jeg god støtte blant annet av min søster og svigerinne. En nidkjær (og antagelig velmenende) sykepleier forsøkte fysisk å dra meg inn på rommet til han igjen i dødsøyeblikket, men da fikk jeg et kraftig angstanfall med hyperventiliering som jeg aldri kommer til å glemme. Jeg var overbevist der og da om at hvis jeg gikk inn i det rommet kom jeg også til å dø!

I ettertid tror jeg at dette har påvirket sorgprosessen min. Jeg har plaget meg selv med anger og dårlig samvittighet i de over 3 åra som er gått siden. Når mine barn og selv barnebarn var hos han da han døde, hvorfor klarte ikke jeg det? Det føltes som et stort nederlag.

Det første halvåret følte jeg at jeg gikk i en uvirkelig «boble». Den gamle hunden vår var til stor hjelp. Jeg måtte gjennom dagene fordi hun trengte mat og selskap, mens jeg var overbevist om at jeg aldri ville komme til å bli glad igjen. Det hendte at jeg hadde «hulkende samtaler» med bildet av mannen min, selv om jeg så meg selv «utenfra» og lurte på om jeg holdt på å bli gal!

Etter hvert gikk det jo bedre, det gikk gradvis opp for meg at jeg ikke var alene i verden om å ha en slik fortvilelse. Jeg skjønte at alle som mister noen de har kjær hadde det akkurat som meg. En god barndomsvenninne ble enke 3-4år før meg, og det hjalp enormt at hun forstod meg så godt. Barna og min søster hjalp meg svært mye det første året, og 4 mnd etter at min mann døde, ble jeg «tvangssendt» til Danmark på en 10-dagers ferie. Birthe, som vi hadde vært så mange ferier ilag med, var også blitt alene, og vi hadde mange gode samtaler med både gråt og latter i disse dagene.

Etter hvert kom de «deppa» periodene sjeldnere, og det skulle ofte ikke så mye til for å muntre meg opp. Min niese (og guddatter) sendte meg ofte følgende SMS fredagskveldene: «Hei tante, korsen har du det? God helg!». Mer skulle det ikke til før jeg ble lettere til sinns. Det var noen som tenkte på meg!

Åtte måneder etter at jeg ble alene ville vi hatt gullbryllup. Min søster og en venninne bestemte seg for at «denne kvelden skulle jeg iallefall ikke være alene». De organiserte en helaften «på byen» for oss tre, og ordnet liketil hundevakt for meg. Det ble en fin kveld med teaterbesøk og middag på restaurant, og jeg oppdaget at jeg klarte å glede meg over noe igjen!

Etter over 3 år savner jeg enda mannen min hver dag. At «tiden leger alle sår» er ikke helt sant, for «arrene» er der hele tiden. Barna mine har hjulpet med med nye rutiner, f.eks. til jul- og nyttårsfeiringer. Men jeg kan konkludere med at det faktisk tok over 3 år før jeg begynte å føle med «hel» igjen etter min store sorg i livet.

 

 

You may also like...

1 Response

  1. hjemmesykepleierkaroline sier:

    Hei! Jeg sliter med min mor – hun er snart 83 år gammel og mistet i julen sin mann. Nå bor hun alene og jeg bor langt unna. Hun er selvfølgelig fortsatt i sorg og er veldig ensom. Til tross for at noen besøker henne innimellom så er det «ingen som besøker henne» og «ingen som bryr seg om henne.» Har forstått det slik at besøkene minsker fordi hun er svært negativ hele tiden. Hun har hjemmesykepleie som sørger for medisiner hver kveld. Har forsøkt å få hjemmehjelp til henne og denne var der en gang og nå nekter min mor å ha mer hjemmehjelp. Klarte å få henne på dagsenter en dag og nå nekter hun å gå dit mer fordi de var så «ekle» med henne. Hun hadde oppført seg veldig vanskelig der sier de. Min mor har mer og mindre alltid vært en «dramaqueen» og elsker å gi folk dårlig samvittighet for å få alle til å synes synd på seg. Jeg slites mellom å synes synd på henne og å bli rasende fordi hun f.eks sitter og sier til meg at hun like gjerne kan dø. Hun støter folk ifra seg med oppførselen sin og innser ikke selv at hun er blitt så negativ og sta at folk snart ikke orker å besøke henne. Hvordan kan jeg hjelpe henne når hun ikke vil noe selv?
    – J.H.

    Svar:

    Hei! Det du beskriver er du ikke alene om, og er en vanskelig situasjon å stå i. Ofte kan et godt samarbeid med fastlege og hjemmesykepleien og deg som pårørende være til god hjelp. Både for å avlaste deg som pårørende og for å sikre at brukeren har det bra.

    Nå er jeg litt usikker på hvilke tilbud kommunen din har å tilby, men jeg vet at i mange slike situasjoner har en «avlaster» hatt god effekt på personer som ikke ønsker hjelp. En slik «avlaster» vil være fleksibel og komme til faste tider. Det vil også bare være en person som er hos brukeren slik at rammene rundt blir tryggere. Denne «avlasteren» kan gjøre det meste av aktiviteter, ut i fra hva brukeren ønsker. Uansett vil jeg anbefale deg å snakke med hjemmesykepleien som besøker henne hver kveld å fortelle hvordan du opplever situasjonen hos moren din. Fagsykepleier på avdelingen vil også ha oversikt over ulike aktuelle tilbud fra kommunen. Jeg syns også fastlegen bør kontaktes for en eventuell vurdering av situasjonen. Fastlegen kan også være god å prate med i slike situasjoner, og har ofte gode forslag til hva som kan hjelpe.

    Nevner også at både frivillighetssentralen og Røde Kors har forskjellige tilbud, men alt kommer an på hvilken situasjon brukeren er i. Legger ved link til både Frivilligsentral
    og Røde Kors , så kan du jo se om det er noe som kan være til hjelp. Her må du klikke deg frem til din kommune/fylke/område for å finne de tilbud som er i nærheten av brukeren.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Du kan bruke disse HTML-kodene og -egenskapene: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <strike> <strong>